«Støvlene mine gjør vondt.» «Støvlene mine holder meg ikke.» Skiløpere kommer til meg med begge deler.
Bak de ordene ligger ekte plager: vonde føtter, dårlig balanse, redsel for å falle, eller å stå fast i de samme bakkene mens brattere bakker, isete føre eller dypere snø fortsatt skremmer deg.
Etter min erfaring handler de fleste problemer med støvler om passform, flex eller begge deler, og de to blir ofte blandet sammen. Det er sannsynligvis ikke deg det er noe galt med.
Passform er formen
Passform er hvor godt formen på støvelen stemmer med foten din: lengde, bredde, plass inni, hvordan den holder hælen, og innerstøvelen, den polstrede støvelen på innsiden.
Når passformen er feil, kjenner du det i føttene: klemte tær, vonde fotbuer, trykkpunkter, kalde eller numne føtter, en hæl som løfter seg. Det meste av vondt i føttene kommer fra passformen, ikke fra tallet på støvelen.
Flex er det som holder deg
Flexindeksen er tallet på støvelen. En støvel med riktig flexindeks holder deg i balanse, forover og bakover.
Når du bøyer anklene fremover, gjør den det om til trykk på skituppen. Skien bøyer seg; støvelen støtter deg mens den gjør det.
Når flexindeksen er for lav for deg, kjenner du det i beina. Du lener deg fremover, og flexen på støvelen støtter deg ikke. Vekta glir bakover mot hælene, du får syre i lårene, og forskien får ikke noe trykk, så den svinger ikke når du vil.
Etter min erfaring gjør en støvel som ikke støtter deg, frykten verre. Når ingenting holder deg fremover, blir du anspent og kjører som om du venter på å falle. I brattere bakker, på isete føre eller i dypere snø lever skien sitt eget liv, og det blir vanskeligere å bli bedre. Støvelen er ikke den eneste årsaken; teknikk, selvtillit og forhold betyr også noe.
Et tall som er for høyt for deg, går galt den andre veien: du får ikke bøyd anklene fremover, du ender opp med å lene deg bakover, og du får ikke presset på forskien.
Hvilken er det?
En tommelfingerregel (mer i de seks tegnene):
- Vondt i føttene: som regel passformen. Ta med flextallet ditt til bootfitteren din.
- Syre i lårene, krampe i leggene: sjekk flexindeksen din.
- Ingen støtte når du lener deg fremover: kanskje for lav.
- Du får nesten ikke bøyd anklene: kanskje for høy, eller så er støvelen for stor.
Noen tegn kan være begge deler. Krummer du tærne for å holde balansen, kan støvelen være for stor for foten din, eller så gir den deg kanskje ingen støtte. Bootfitteren din kan si hva det er.
Fiks det riktige
“En lavere flexindeks løser ikke et passformproblem, og bedre passform løser ikke et flexproblem.”
Det er regelen min fra verkstedet. En tysk stiftelse for sikkerhet i idretten advarer om at en støvel som er for stor for foten din, også holder deg dårligere. Så jeg ville funnet flextallet ditt først, og så tatt det med til en bootfitter for å få passformen riktig.
En støvel kan passe godt og likevel ha feil flexindeks for kroppen din, og da holder den deg fortsatt ikke. Ikke det laveste tallet, ikke det høyeste: det riktige for din kropp.
Hva du gjør
Flex først: FlexFinder beregner flexindeksen din. Det er en iPhone-app: legg inn høyde, vekt, skiens innsving (radiusen som står på skien) og flexindeksen på alpinstøvlene dine, og ta to til tre turer med mobilen i lomma. Du får flextallet ditt, en vurdering av støvelen din (for lav, for høy eller riktig), og støvler som passer, blant 328 støvler fra 11 merker.
Det er en beregning, ikke en diagnose, og den sjekker ikke passformen.
Så passform: ta med flextallet ditt til bootfitteren din. Ta med smertene også. Forslagene er en shortlist du kan prøve sammen med bootfitteren, og bootfitteren setter de to halvdelene sammen.
Og fortsett å ta skitimer. En studie fra den amerikanske skibransjen fant at instruktøren var den største enkeltfaktoren for nybegynnere som fortsatte å stå på ski.
Så fiks det som faktisk er galt, og noen ganger er det begge deler. Etter min erfaring lindrer bedre passform vonde føtter når folk gjør det, og riktig flexindeks hjelper dem å slutte å spenne seg og finne balansen. Når de stoler på støvlene sine, slutter de å kjøre for å overleve og begynner å kjøre for å bli bedre.
